Framtidsfortelling

Grue Kulturskoles framtidsfortelling

Fremtidsfortellingen ble laget i forbindelse med prosjektet «Kulturskolefokus». Dette var et 3-årig prosjekt initiert av Norsk Kulturskoleråd, 2005-2008. Forfattere er dramalærerne Kjersi Røe, Sissel Borg og kulturskolerektor Velaug Røe.

 

Elevene som ingen kunne målbinde

Det var en gang noen barn, som gjerne ville ut og prøve lykken. De gikk over berg og dal, og over fjell og blåner, og som seg hør og bør møtte de både motgang og prøvelser. Så kom de til Grue Kulturskole. Der møtte de kulturskoledronningen med sine gode hjelpere, for slik er det i eventyr som ender godt.

Først kom de til et lite morsomt hus, det så nesten ut som et pepperkakehus, og inni var det en musikkbarnehage. Her sang, danset og lekte de og endatil fikk de prøve mange instrumenter. Barna lekte og lo og hadde det helt på G (les G-nøkkelen). Det beste var at alle kunne få være med, også de barna som ikke går i barnehage, og slik ble de bedre kjent med barna i bygda.

Men en dag ville elevene utforske mer omkring seg. De ville lære litt om dans, litt om drama, litt om sang, litt om musikk og litt om billedkunst. Derfor la de på sprang med glade smil om munnen. På veien tok de med seg noen som ikke hadde vært med før, men som hadde hørt hvor fint og godt det var å være elev i Kulturskolen. Så gikk alle inn i et litt større hus, kalt karusellhuset. Dette huset var gjennom en buegang bundet sammen med et skinnende slott som lyste i sola. I huset hang kunst og instrumenter på veggene, og her stod mange staffeli med tegninger i klare farger. Fra et av rommene strømmet det toner. Det var et kor som sang. Lengre borte lød det glade stemmer av barn i dramalek. Elevene likte seg i huset. De fikk prøve mange uttrykk og fant mange nye venner på tvers av alle gruppene, for slik blir det når alle driver under samme tak. Læreren lot elevene vennlig, men bestemt, få utforske alle uttrykk og selv finne ut hva som passet best.

Da de hadde bestemt seg for hva de ville gjøre, danset de seg gjennom buegangen og inn i det vakre slottet med de mange rom. Her var det et rom for hvert ønske, enten det var å spille, øve, male, tegne, skrive, lytte eller danse. Her var det et flott atelier for billedkunst, her var det en teatersal med sceneteppe av fløyel, her var det et stort rom med dansegulv og speilvegg, og her var det et moderne lyd/mediastudio. I hjertet av slottet var det et rom fullt av noter, bøker, cd-er, pc-er og flotte instrumenter til utlån. Rommet hadde alt en kunne drømme om. Over alt bugnet det av muligheter for gode opplevelser og utfordringer, og rommene sydet av liv.

I dette slottet ble elevene i mange år, for lærerne var kunnige folk, må vite. Noen av dem var selv utøvende kunstnere som hadde sine egne slott som de flikket og pusset på, mens andre elsket sitt fag og viste sin dyktighet i undervisningskunsten. Alle likte de sine elever, og alle elsket de å undervise. Elevene lærte seg historie, de lærte seg teknikker, og de lærte seg grunnleggende ferdigheter. De lærte seg å samarbeide, og de lærte seg å respektere hverandre.

Da de hadde lært langt og lenge, ønsket noen elever seg østenfor sol og vestenfor måne, for selv å finne «prinsesser» de kunne målbinde. Og så spurte de sine lærere om råd på veien. Lærerne fortalte dem at før de kunne finne lykken, måtte de igjennom 3 prøvelser. Disse var 3 troll, det ene verre enn det andre. Ikke før hadde de lært litt til, så møtte de prosjekttrollet som fristet med lettvinte løsninger. Trollet var ikke så stort, men det hadde så mange armer at det nesten ikke gikk ann å telle dem. Det hadde flere munner og klærne var en blanding av det hippeste hippe og det for lengst glemte. Alt skiftet og ingen ting sto i ro.  -Ja ropte trollet, la oss ha et prosjekt over 4 uker, og så framfører vi og så får vi masse applaus. Kom, bli med!-

Men elevene holdt stedig på med sitt! De forsto at det trollet lokket med, verken kunne hjelpe dem å finne prinsesser, ei heller målbinde dem, for dette trollet jukser og skaper lite av kvalitet. Elevene fortsatte å terpe på sine skalaer og sine maleteknikker. De vendte seg mot eldre og mer erfarne kunstnere, og de var lyttende, nysjerrige og vitebegjærlige i alt de gjorde. Elevene lærte seg hvordan de skulle drive de gode prosjektene, og innimellom deltok de i prosjekter sammen med andre som ikke var elever i kulturskolen. Slik utviklet de seg videre, selv om de ennå ikke hadde funnet noen prinsesse.

Da de hadde lært langt og lenge igjen, møtte de et tohodet troll kalt prestasjonsangst. Det var nesten gjennomsiktig og så ut som det var laget av glass. Trollet var et vanskelig troll å komme forbi, for det hadde slike tynne og fine armer som lett kunne smyge seg inn. Når det først hadde ålt seg på plass, ville det ikke vike plassen for noe, og sakte, men sikkert kunne det gjøre det lyse og interessante til noe mørkt å farlig. Elevene hadde jobbet godt og grundig, og de hadde erfart at til tross for nervøsitet, kunne de gjøre sitt aller beste. De visste hva de stod for og hva de gikk for, og lærerne hadde vist dem hvordan de skulle hogge hodene av trollet.

Nå hadde de lært seg mye og mer enn mangt, og nå kjente de seg klare for å møte det siste og styggeste trollet: Det het egotripptrollet og hadde 3 hoder. Det bar en kåpe farget av ensomhet, og det brølte ut sin forakt for andre. Det var et sjalu og misunnelig troll, som baksnakket andre og ville ha alt for seg selv. Det ødela for seg selv og andre, og det var trist og øde rundt trollet. Elevene satte seg ned og fortvilte. Hvordan skulle de komme seg utenom dette trollet? Igjen måtte de hente fram sine kunnskaper og erfaringer fra kulturskreppa si. Trøstig gikk elevene løs på oppgaven. Gjennom grundighet og utholdenhet og gode samarbeidsevner begynte de sakte å forandre trollet. De tok skreppa på ryggen å trasket av gårde ut i verden. Skreppa var nå så full at elevene følte seg sterke nok til å kjempe mot gamle og nye troll.

Arbeidet deres spredte seg som ringer i vannet, og kongeriket hadde stor glede av dette. Selv kunne de målbinde prinsessa og vinne halve kongeriket attpå!

Snipp snapp snute, så var eventyret-absolutt ikke-ute.

 

Pastellkritt15

 

 

 

 

 

 

 

Pastellkritt på papir 30×40 cm